CFC i Norge

Heihei, nå er det lenge siden forrige oppdatering, men for tiden befinner jeg meg i Ulsteinvik, litt utenfor Ålesund, på Sunnmøre folkehøgskole (SUFH) og nå har endelig sørdeltakerne/utlendingene/de ikke-norske kommet til Norge! Hit kom vi 4. Januar, og jeg har allerede vært hjemme en tur med studiesamling på HiOA. 

Livet på SUFH er noe annet enn livet i Durban, da vi har faste rutiner med morgensamling 08.30, skole til 15.15, litt vel tidlig middag deretter, og mye trening på treningsenteret som ligger 50 m unna skolen. Jeg deler rom med Sabine fra Norge, Thoko fra Sør-Afrika og Justina fra Bangladesh, noe som er veldig koselig, men det er også litt slitsomt å hele tiden bo oppå folk. 

Dagene for oss på internasjonal linje er lagt opp med 30 min morgensamling på norsk for hele skolen, der vi på internasjonal linje (16 utenlandske og 10 nordmenn) må oversette på rundgang. Deretter har vi forelesninger om globale spørsmål som konfliktløsning, klima og miljø, etisk handel, utvikling osv, og denne uken har vi begynt å forberede KFUK-KFUM turné som vi skal på neste fredag. Her skal vi reise til blant annet Voss og Hareid, og rundt i lokalmiljøet for å informere om etisk handel og FNs første bærekraftsmål; utrydde fattigdom innen 2030, samt samle inn penger til veldedige formål, som jeg ikke er helt sikker på hva er ennå. Jeg og fem andre har fått ansvar for etisk handel, noe jeg hittil syns er veldig spennende og gøy å jobbe med! 
Vi har også faste dager der vi har gym, og vi rakk to små morsomme skiturer før snøen forsvant, og det nesten ble sommer her...
 





På mandager er det satt av tid til rydding av klasserommet vårt, og på fredager vasker og rydder vi fellesrom samt rommene våre. 

I dag startet vi med valgfag, som vi skal ha seks fredager til. Her mikses hele skolen, og jeg har blitt med på improteater. Dette virker hittil veldig skremmende da man må være både kreativ og spontan, samt være villig til å gi fra seg kontrollen, og ikke bry seg så mye om hva andre tenker. Selv om det er utfordrende tror jeg det kan være veldig bra å ha denne erfaringen seinere, og å oppleve å bli satt litt ut av komfortsonen! 

Maten her er god, og menneskene er trivlige, men det er fremdeles litt vanskelig for oss på internasjonal linje å bli kjent med 100 andre helårsstudenter, som har rukket å bli veldig gode venner. Men det fine er at vi deler mange like interesser og oppfatninger med mange folk på blant annet den ene linja kalt global safari. Dette er "reiselinja" på skolen, og de har vært i Tanzania og Palestina/Israel, og drar neste fredag til Sør-Afrika (Durban og Cape Town), noe jeg misunner dem veldig!!! Vi prøver derfor å utveksle erfaringer og tips. Håvard og jeg har fortalt masse om Sør-Afrika og gitt tips til hva de bør se etter, og jeg tenker at jeg skal finne ut enda mer av forholdene i Israel og Palestina, ettersom det nå viser seg at jeg skal til Israel med organisasjonen Lions i sommer!! 

Jeg trodde at jeg var ferdig med å lære om andre kulturer, land og mennesker, for en stund nå, men å bo på fhs sammen med mennesker fra seks andre nasjoner, høre om deres oppfatninger av Norge, være til stede når de smaker pinnekjøtt, eller tørr brødskive med brunost for første gang, vil jeg si er en like stor og viktig erfaring som å selv være fremmed i et ukjent land. En viktig erfaring for egen utvikling, og som  gir en bredere forståelse av verden vi lever i. 



Utsikt fra klasserommet vårt 

Pietermaritzburg - Durban - Oslo

Dette innlegget skulle vært postet på søndag, men pga. mangel på nett kommer det i dag :)

 

På mandag morgen tok vi en av de lokale taxiene (minibussene) til Pietermaritzburg (Pmb), hovedstaden i provinsen KwaZulu Natal. Der kom vi rett til et møte, såkalt round table, der ca. 15-20 folk var og snakket om hvordan vi kan forhindre å miste den kommende generasjonen til drugs og alkohol, hvordan vi kan hjelpe dem når de først har kommet inn i det, hvordan vi kan hjelpe familiene osv. Det var et ganske interessant møte, men vi har aldri helt blitt introdusert for Y-justice, så det ble til at vi satt og hørte på alt som ble sagt. På kvelden møtte vi en nordmann som bor på hostellet til YMCA, og det var så koselig å snakke norsk med flere enn Håvard!

Dagen etterpå ble vi med på Y-justice i nabohuset til YMCA. Dit kommer det folk fra ca. 16 og opp mot 35 ? 40 år, for å vaske klær, dusje, skrive på datamaskiner, få mat, snakke med hverandre, spille spill, lese, og bare være i et trygt område. Vi var der til ca. 12 og spilte kort og litt forskjellig med disse folka. På ettermiddagen gikk vi en tur i byen med Isak (en av de vi møtte på National Council, som er frivillig i Pmb), kjøpte inn grillmat, og hadde sørafrikansk braai med oss og folk fra Kenya og Zimbabwe, på kvelden. Her er det vanlig å grille blant annet kylling og noen spesielle pølser, og lage såkalt pap (noe maismel og vann, ser ut som potetstappe, men smaker ikke det samme) og shakalaka (sterk tomatsaus med noe grønnsaker), og spise alt med hendene! Veldig godt!



På onsdag stod vi opp tidlig og dro fra YMCA kl. 07 sammen med mange folk, til en skole i townshippen kalt France. Merkelig, men var noe med at townshippen ble oppkalt etter en fotballkamp Frankrike hadde vunnet ellerno. På skolen var det siste skoledag, og vi var der i anledning YMCA-programmet TEEEP, som står for The Economic Entrepeunership and Education programme, der barna lærer om økonomi, hvordan man skal spare osv, noe som er veldig viktig her. Avslutningen var en veldig spesiell opplevelse ettersom de startet med en 30 minutters morgensamling, eller morgenbønn hvis man kan kalle det det. Rektoren på skolen sang først noen sanger på zulu med barna, og etter hvert kom en lærer og holdt en laaang bønn, som virket som det var innøvd, ettersom barna alltid sa Amen og Halleluja i kor, flere ganger under bønnen. Etter morgensamlingen fikk barna diplomet sitt for å ha fullført programmet, og de fikk deretter papirpenger, som hadde blitt regnet ut ut ifra poeng de hadde samlet opp gjennom de månedene de har tatt del i programmet. Med disse pengene kunne de kjøpe seg forskjellige leker og spill, blant annet sjakk, UNO, såpebobler og penner. Etter avslutningen på denne skolen, dro noen tilbake til YMCA, men ettersom YMCA ikke vil bruke så mye penger, endte det med at fem av oss måtte gå til neste skole og vente der i 2,5 timer. På vei dit gikk vi innom en av de mange «tuck shoppene» og kjøpte iquinja, som er et slags fritert rundstykke (koster 2 rand, ca. 1,5 krone), og fikk med polony (pølse) og ost, og en stor brus, til fem personer, for ca. 20 kr til sammen!! Dette spiste vi under et tre på noen steiner, og noen av de jeg var med, mente at dette nok kunne være hjemmet til noen, men at de nå var på jobb.. Etter en lang stund kom de andre, og vi begynte å ordne i stand til en slags fest for skolebarna som nå har fått sommerferie/juleferie. Med ballonger, kjeks, saft og hoppeslott var barna veldig fornøyde, og det var litt av en jobb å få dem til å stå i kø og vente på tur. «Festen» varte i ca. tre timer, og det var mer enn nok for vår del, men det var veldig fint å få hjelpe til med noe, og se at barna hadde det så bra.


Morgensamling 



iquinja (?)



hdr
Kuene gikk rundt på fotballbana like ved hoppeslottet 
 

Dagen etter var det juleavslutning for de ansatte og frivillige. Med morsomme leker, braai og koselige folk, ble det veldig bra. På kvelden gikk noen av oss ut i Pmb og hadde det veldig koselig.

Vi kom tilbake til Durban på fredag, været var grått som vanlig og senga mi var full av larver, så da kjente jeg at jeg begynte å glede meg til å komme hjem. I går dro Håvard, Thoko og jeg ned til byen for å handle litt, og på kvelden møtte Håvard og jeg Eli på teateret nede i byen, og så Sound of Music sammen, noe som var veldig hyggelig. Etter det utforsket vi byen en siste gang, noe som var ganske trist? I dag skal vi handle inn noen siste greier, pakke oss ut av huset, si hade til folk, før vi drar hjem i morgen kveld. Det er ganske sykt å tenke på at vi har bodd i dette huset i tre måneder, og at jeg nesten har bodd i utlandet i fire måneder.

Tro det eller ei, blir det trist å forlate dette huset. Trist å ikke lenger bo oppå fem andre. Det blir rart å ikke alltid ha noen å være med. Det blir rart å ikke legge seg til lyden av bilalarmer. Det blir trist å ikke lenger bo i et nabolag, der du må se opp for aper. Det blir rart å ikke sitte i en local taxi, vente i en time på at den skal bli fullstappa, for så å kjøre til Luganda. Det blir trist og rart å ikke lenger omgås svarte, åpne, positive, imøtekomne mennesker. Det blir rart å ikke lenger kjefte på Håvard, og trist å ikke danse på vår norske måte, sammen med alle afrikanerne.

Det blir rart å komme hjem til huset mitt som ligger så langt unna alt. Det blir rart å høre alle snakke norsk igjen. Det blir rart å ikke omgås folk fra forskjellige land som har helt forskjellige tanker og syn på ting enn det jeg har. Det blir rart å skulle fortsette det gode livet vi lever i Norge, omgås folk som ikke har gjort det samme som meg, som ikke skjønner hva vi har opplevd. Det blir rart å komme hjem til julestrida, med priskriger og alt for billig mat. Det blir rart å komme hjem til nordmenn som omtaler Afrika som et land istedenfor et kontinent, folk som forventer at jeg har blitt brun fordi jeg har «jo vært i Afrika». Jeg håper jeg slipper å forsvare hva vi har gjort og hva vi ikke har gjort, og hvordan jeg greier å dra på fest hjemme i Norge, eller fortsette livet, når jeg har sett «hvor fælt folk i Afrika har det».   

Det blir så sykt godt å komme hjem til Norge. Til verdens beste land, til landet som scorer best på utviklingsindeksen og demokratiindeksen. Landet med gratis skolegang og helsetjenester. Landet der vann i springen, varme, mat og tak er en selvfølge. Landet der ungdommer klager over at de må gå på skolen. Trygge gode Norge.  Der du kan glemme lommeboka på en butikkhylle, og noen vil finne den og kontakte deg.

Det blir så godt å møte alle venner og familie, mennesker jeg vet jeg kan stole på. Mennesker som kjenner meg aller best, og som jeg deler så mange minner med.

Jeg gleder meg virkelig nå, men gruer meg samtidig.

Jeg håper folk skjønner, gjennom det jeg har skrevet, at generalisering av Afrika, et kontinent, ikke er helt innafor, og at vi bør legge fra oss fordommene og stereotypier vi har om ting rundt om i verden, og rundt ting vi ikke har noe greie på. Vi forventer jo f.eks ikke at en kommer hjem brun etter å ha vært noen dager i Sverige på sommeren, selv om vi forventer det etter noen dager i ferieparadisene i Hellas og Spania, og alle disse landene ligger i Europa ;) kanskje ikke temperaturene i Mali og Zambia er de samme også da? Og selv om de snakker finsk et sted i Europa, kan vel ikke alle finsk? Kanskje det gjelder Afrika også... 

Port Elizabeth - Cape Town

Datoen for hjemreisedatoen nærmer seg virkelig nå, noe jeg ikke liker i det hele tatt. Det er så mye mer jeg har lyst til å oppleve i dette landet, og det er så mye mer jeg vil gjøre, men samtidig har vi opplevd veldig mye, og når jeg ser alle bildene av juletrær og julelys på sosiale medier, kjenner jeg det også blir godt å komme hjem.

Uansett, siden sist har vi farta en del mer.

Den nest siste dagen vi var i Port Elizabeth, tok Sherwin (kontaktpersonen vår i PE) oss med til en pingvinpark. Jeg trodde vi skulle til en strand med massevis av ville pingviner, så ble litt skuffet da det viste seg å nærmest være et lite plaskebasseng med noen små pingviner. Men stedet er veldig bra ettersom de hjelper pingviner som har blitt syke eller skadet som en følge av menneskelig forurensing.. Vi dro deretter til det sørligste punktet, en veldig stille strand med et fyr. Vi fikk deretter se the Donkin Reserve, en stor plass med utsikt over Algoa Bay, der "The voting line statue" med Nelson Mandela er plassert, samt det største sørafrikanske flagget (som selvfølgelig ikke hang på stanga da vi var der) og mer kunst som viser historien til Port Elizabeth, samt "gravkammeret" til Elizabeth som byen er oppkalt etter. På kvelden fikk vi hilst på flere av Rowans venner han har i PE.






 



 




 

Dagen etter dro Thoko tidlig fra PE ettersom hun skulle tilbake til Durban. Vi andre tre var med og arrangerte avslutning for en av Y-zonene (SFO-lignende). Denne Y-zonen er for barn som kommer fra virkelig tragiske familier i gangstermiljøet. Hun ene jenta hadde en mor som hadde drept faren og sønnen, og som nå var sammen med en av de mest beryktede gangsterene. I tillegg hadde hun brukt narkotika under svangerskapet, noe som resulterte i at denne jenta ligna mer på en treåring enn en åtteåring? Vi klipte ut forskjellige figurer, lagde papphatter osv. Da ungene kom malte jeg dem med ansiktsmaling (så helt forferdelig ut, men de var fornøyde), og så fikk de gave, mat og godteri.







 

På kvelden tok Håvard, Rowan og jeg bussen til Cape Town i 12 timer, men som gikk relativt fort ettersom vi nå også hadde store seter og utsikt over fantastisk sørafrikansk natur!


 

1.desember kom vi fram til Cape Town, og fikk se noe helt annet enn hva vi er vandt med fra Durban. Cape Town er veldig lik en europeisk by, og da vi satt på torget og spiste lunsj, minnet det veldig om Kroatia. Samtidig var det noe nytt å se så mange hvite, og i sentrum var ikke segregeringen like synlig som i Durban sentrum, men har vel litt med hvor fint Cape Town sentrum ser ut i forhold til Durban sentrum, og hvor mer turistifisert byen er. Rowan tok oss med til Seapoint, et veldig fint område, der mange trener på strandpromenaden. På kvelden utforsket vi byen og møtte flere av Rowans venner.


Seapoint 
 

Dagen etterpå dro Håvard og jeg på sightseeing med den røde hop on- hop off bussen, som de har ca. overalt. Vi så det meste av Cape Town, og hoppet av på en fantastisk vingård der vi hadde vinsmaking. På denne sightseeingen fikk vi virkelig se segregeringen. På den ene siden av veien var det skur og bittesmå hus, mens på andre siden var det store villaer. Man kan jo tro hvem som bor hvor? på vingården så vi også bare svarte menn som jobbet med selve vindruene, mens hvite mennesker var mer å se i restauranten. Kan jo lure på lønna her og.. også ganske fascinerende å se kritthvite gamle mennesker, som garantert levde i Sør-Afrika under apartheidregimet, kjøre oppover bakkene i store Jeeper og Range Rovers mens svarte menn i blå arbeidsdresser kjører oppover i fullasta små pickuper. Med ganske ulikt formål for dagen regner jeg med..



ene siden av veien, med store fine villaer 


Andre siden av veien, township
 

På lørdag tok vi cable car opp til det kjente, og visstnok et av de sju mest fantastiske naturreservatene i verden, Tablemountain. Fjellet Cape Town er kjent for, og som man kan se fra ca alle steder av byen. Vi gikk en fin tur til det ytterste og høyeste punktet på fjellet ? hele tiden med fantastisk utsikt! Vi la oss også litt på noen steiner og prøvde å få litt farge. På kvelden dro vi ut og sjekket nattelivet, men fikk oss en del ekle opplevelser. Da vi spiste middag ble jeg virkelig provosert da den hvite gamle eieren av stedet seksuelt trakaserte den yngre svarte servitøren, og hun kunne jo selvfølgelig ikke si noe mot han. Da ville hun vel ha mistet jobben, og det er ikke så veldig ideelt når man bor i et land med 26 % arbeidsledighet.. jeg turte heller ikke å si noe ettersom jeg var redd hva han mannen kunne ha kommet til å gjøre, men i ettertid angrer jeg veldig ettersom han antagelig ikke ville gjort noe mot sine kunder. På vei fra restauranten ble vi forfulgt lenge av en mann som ville selge oss forskjellige greier, selv om vi hele tiden sa nei. Til slutt måtte vi gå inn i en butikk og være der en stund, i frykt for at han ville true oss hvis vi ikke kjøpte av han. Da vi kom ut av butikken møtte vi ei annen dame, som spurte oss om penger. Vi sa at vi ikke hadde noe, men hun fortsatte å følge etter oss i mange minutter, og smisket med ord som «honey», «sweetie» osv.. vi ble til slutt kvitt henne, men fikk høre av Rowan at ikke byen var trygg ettersom mange gangstere (er visst også en del av det i Cape Town) var ute, i tillegg til at mange akkurat har fått lønn, som vil si at klubber og barer er fullere enn vanlig. Til tross for dette fikk vi en fin siste kveld i Cape Town.






 



 

På søndag dro vi til Waterfront, et veldig turistifisert sted. Vi tok pariserhjulet, der vi fikk utsikt til mye av byen, gikk litt rundt, og spiste lunsj, før vi dro tilbake til hotellet og til flyplassen. Da vi skulle sjekke inn bagasjen, en time før avgang, kom Rowan på at han ikke hadde ID med seg... det endte med at Håvard og jeg bare måtte gå, og trodde egentlig at ikke Rowan kom til å rekke det, men rett før flyet ble stengt for ombordstigning, kom Rowan, som da hadde fått mye hjelp av en dame i innsjekkingen, lading av telefon på kontroet hennes, bilde av ID på melding, og følge til gaten og inn på flyet.


Tablemountain i bakgrunnen 
 

Vi kom hjem på kvelden, og vil ikke akkurat si at jeg har savnet å bo i det ekle huset. Vår del av leiligheten lukta gammelt mugg, og på badet lå det en svær kakkelakk som jeg ikke vet om er død eller levende, og badematta var svartflekkete og klissvåt? badet hjemme i Norge, og rensligheten, er noe av det jeg gleder meg til ved å komme hjem! Det skal bli deilig å kunne gå inn på badet uten flipflops, spise med ordentlig kniv og gaffel, gå på teppet uten å føle at du sitter igjen på det, og sette ting i oppvaskmaskinen istedenfor å måtte vaske alt for hånd, og dermed ikke behøve å vaske ting andre har glemt å vaske, for at du kan ha noe å spise av eller med!

14 dager igjen

Heihei, i det siste har det skjedd en del, mer turistrelatert enn jobbrelatert, men dagene har hvertfall gått fort! Forrige mandag fikk Håvard og jeg endelig testet en turistattraksjon, ettersom været tillot det, og dro til Moses Mabhida Stadium og tok sky car, noe som gir en utsikt over hele Durban. Veldig fint å se. På kvelden dro alle i huset på intern brai (grilling) hjemme hos generalsekretæren i YMCA South Africa, i et ganske rikt område. Vi møtte svenskene og danskene fra national council igjen, og hele kvelden var veldig koselig. Brai er en veldig stor greie her i Sør-Afrika, der man inviterer så mange som mulig til huset sitt, og inkluderer de fleste, så var kult at vi fikk være med på det.



Melissa, Lea (jentene vi bor med), Thandeka (kontakpersonen vår i Durban) og Thoko (sørafrikanske cfc)


Aper på gata i Durban 
 

Dagen etter møtte jeg en jeg har blitt kjent med, og vi dro til Durban Ice arena og stod på skøyter innendørs, noe som var ganske kult med tanke på at vi faktisk er i Afrika, og at jeg ikke husker når jeg sist stod på skøyter i Norge.

På onsdag var det endelig fint vær så Håvard og jeg dro på stranda. Det var en opplevelse i seg selv, da jeg ble sittende en stund alene ettersom Håvard skulle kjøpe is. Mens han var borte og spiste is, kom det forskjellige svarte menn til meg og lurte på om vi skulle gifte oss, at jeg så så ensom ut der jeg satt, om de kunne sette seg ned med meg osv.. Var ikke så veldig behagelig, men litt gøy. Etter en stund kom Håvard med Eli, vår nye sørafrikanske venn. Eli tok oss med til en annen del av stranden, der vi fikk bada masse i det indiske hav!! Veldig deilig vann, men store bølger og mye kraft.


South Beach 

Fra torsdag til lørdag dro vi til feriestedet for hvite fattige sørafrikanere,Toti, ca. 30 min fra Durban, for å ha midterm evaluation, noe jeg syns kom litt i seneste laget, med tanke på at hjemreisen snart er her. Vi hadde litt selvrefleksjon, evaluering av programmet, noe som virkelig var nødvendig med tanke på neste års deltakere, og fikk bada i sjuke bølger.



 

 



 

Helgen gikk til handling, rydding og litt kulturell utforsking på kvelden.

På mandag tok vi (alle fire CFC deltakere) buss kl.07.00 fra Durban og var framme i Port Elizabeth ca. 23. Turen var lang, men veldig fin ettersom vi fikk sett ekstremt mye fin natur, og hadde fått booket business class med gode store seter, i tillegg til en god del filmer. Vi ble hentet av kontaktpersonen vår her, og ble kjørt til YMCA her i PE, hvor vi sover i et intern house.

Fra onsdag til fredag var vi med på å arrangere en sommercamp litt utenfor Port Elizabeth, for 65 11 og 12- åringer, som skal begynne i 7. klasse etter jul. Formålet med campen var å sveise gjengen litt mer sammen, men også å undervise dem om forskjellige viktige temaer som gruppepress, attitude, taleteknikk og lederskap, ettersom det skal bli valgt ut noen «ledere» av dem til å hjelpe de andre elevene og bidra til et godt læringsmiljø. Skolen elevene går på ligger i Galvendale, like ved YMCA, og er et område preget av mye narkotika, alkohol, kriminalitet, og ikke minst gjenger (der våpen er hyppig brukt). Dermed er sånne camper viktige for å opplyse barn i tidlig alder om hva som er riktig og viktig her i livet, og dermed unngå å miste framtidens generasjoner til disse grusomme miljøene, ettersom rekruttering til disse gjengene allerede starter i en alder av 12 år.

Jeg likte ideen om campen, men resultatet ble ikke som det burde ha vært, da alt for lite planlegging gjenspeilet seg i programmet. Men barna koste seg, fikk være på et trygt sted, fikk bada og lekt, og spist god mat, noe som ikke er en selvfølge for alle.






 

Vi kom tilbake fra campen på fredag, og dro til et shoppingsenter her for å sjekke ut black Friday, men ble ikke andre innkjøp enn fra matbutikken. Black Friday er en stor greie her i Sør-Afrika, og alle butikkene var stappet fulle med folk!

På lørdag dro Håvard, Thoko (jenta fra Sør-Afrika) og jeg på stranda, og fikk solt oss og bada en del, og på kvelden sjekket vi ut byen.

På søndag dro vi alle fire til Rowans kirke (han er fra PE) på en såkalt youth service, altså gudstjeneste for ungdom. Kirken var veldig rolig i forhold til de andre kirkene vi har vært på her, og varte ikke så lenge. Etter gudstjenesten dro vi til foreldrene hans, og fikk kjempegod lunsj av moren hans. Det var fint å endelig se hvor han kommer fra, og foreldrene og boforholdene var noe helt annet enn jeg hadde sett for meg. Etter besøket dro vi på marked på stranda med kontaktpersonen vår her, og etter dette fikk vi litt guiding, og kjørte langt ut til utkanten for å se havet annet enn fra stranda.Der var det skogbrann så vi fikk ikke se alt, men vi fikk oss en veldig fin tur.

Koeksisters, en slags kake de fargede sørafrikanske spiser hver søndag etter kirka. 




 

I går ble Håvard og jeg med kontaktpersonen vår her til en løvepark. Vi kjørte gjennom en del skog og kratt der vi så giraffer, antiloper, noen rare dyr jeg ikke vet hva var, og gnu, før vi kom til stedet der det var masse løver og tigere. Etter dette dro vi videre ut på landsbygda og så helt fantastisk sørafrikansk natur, med dype grønnkledde daler, og kom til slutt til en fin strand med store, bratte sanddyner








 

Ellers har jeg det veldig bra, og jeg er så glad for at sola endelig har vist seg, og har virkelig ikke lyst til å dra hjem nå. Det er mye negativt man kan si om Sør-Afrika, men kulturen deres, folkene, musikken, og ikke minst naturen, er noe jeg virkelig har blitt glad i her.

Siden sist

Det er en stund siden jeg har kommet med en oppdatering om hva vi gjør her for tiden, men vi har fremdeles mye fri, helst flere fridager enn arbeidsdager, og jeg føler til tider at vi er på en veldig lang ferie.. noe som selvfølgelig er deilig, men også litt frustrerende ettersom jeg dro hit til Sør-Afrika med en tanke om å skulle jobbe frivillig.

Men men.. Siden Vietnam har vi jobbet litt i Luganda (township) med vennene våres i Local Action Group, med ferdigstilling av rapporter, søknader osv ang hygieneprosjektet. I starten av måneden dro Håvard og jeg til Ushaka marine world, en aktivitetspark med både aquarium, klatring, vannaktiviteter ++, der vi dykket med haier!! Vi fikk dykkemaske, og ble satt i et slags bur som ble dratt ut på vannet i et stort «badebasseng» med masse hai. Det var trygt, men veldig skummelt da haiene kom veldig nær oss, og man kunne se haifinnen stikke opp av vannet.



 

Lørdag 5. november arrangerte prosjektgruppen til Melissa og Lea (afrikanske jentene i huset), en feiring av african youth day, som hadde vært tidligere i uken. Som nordmenn syns Håvard og jeg det var ganske dårlig planlagt, ettersom det var ment å starte kl. 09.00, mens vi var på butikken og handlet mat til arrangementet kl. 10, og ingenting begynte før 11.00, men det er vel african time som går igjen i alt her? Hva dette arrangementet egentlig var, skjønte vi heller ikke, ettersom publikum så ut til å være mange barn helt ned i 6-7 års alderen, mens temaer som innovasjon, miljøtiltak, kultur osv, var temaer.. På kvelden tok vi oss en tur ut, og fikk noen nye sørafrikanske venner.

Søndag kveld ble vi med en av de vi hadde blitt kjent med dagen før, til townshippen Umlazi, ettersom det der skulle være en stor konsert med noen av Sør-Afrikas største artister. Stedet vi kom til var veldig svart, og hvite mennesker var tydelig ikke hverdagskost. Vi koste oss likevel, og fikk oppleve litt sørafrikansk kultur, og alt var bare fryd og gammen, helt til vi skulle dra hjem og iPhonen min var borte? igjen.

En annen opplevelse var onsdagen forrige uke, da vi først ble med den tidligere CFC-deltakeren som bor med oss, til Kwa Mashu, en township, for å se på «uteksamineringen» av YMCA- programmet TEEP; training entrepreneur and economic program, som i hovedsak handler om å lære unge viktigheten av økonomi og sparing, i ung alder. Kurset blir holdt på skoler, som en del av timeplanen til barna, og vi fikk dermed sett enda en skole og masse ivrige barn, som hilste høflig på oss da vi gikk forbi. Etter skolebesøket, som egentlig gikk mest ut på å gi barna mat og godteri og applaudere da de fikk diplomet sitt, dro jeg til en zulufrisør nede i byen. Jeg hadde hørt at man kunne klippe seg for en pris ned mot 15 R, så jeg ble ganske overrasket da frisøren ville ha 150 R av meg. Heldigvis hadde jeg tatt med meg Melissa (fra Zimbabwe), og fikk henne da til å forhandle om prisen, og endte med å betale 40 R. Dette sier vel kanskje litt om hvor mye penger det er forventet at hvite har, i forhold til svarte? Det som igjen overrasket meg, var at hårklippen var unnagjort på 3 minutter, da dama delte håret mitt i to, fant fram kjøkkensaksa, og klippet rett over på hver av delene, og så sa seg fornøyd? Så nå er vel kanskje ikke håret mitt helt rett, men jeg ble hvertfall en erfaring rikere.

På lørdag hadde Håvard og jeg blitt invitert på båttur med vår nye hvite venn Eli. Da vi våknet opp var det strålende vær, og han hentet oss og kjørte til havna. Vi spiste lunsj i sola, men da vi skulle til å gå om bord i båten, begynte det selvfølgelig å tordne og lyne, og vannet bøtta ned.. Dermed ble ikke båtturen helt som planlagt, men vi fikk oss en 10 min tur rundt i havna, og kom tilbake klissvåte. Eli tok oss da heller med til Umhlanga, et av de finere strøkene i Durban, og videre til Gateway, et gigantisk kjøpesenter her. På kvelden utforsket vi igjen noen typisk svarte steder, noe som betyr oppmerksomhet og mange blikk, men også mye mer liv og underholdning enn «hvite» steder.


Umhlanga beach

Vi har som sagt mye fri, og det er ikke alltid like lett å vite hva vi skal fylle dagene med ettersom været her ikke tillater å gjøre hva som helst (fryktelig mye regn). Grunnen til at vi har så mye fri er at vi har fått en timeplan der det står ført opp LAG (Local Action Group) veldig mye, men er en person syk, eller kommer det noe i veien for en person, blir det avlyst. De fleste vi jobber med i Luganda LAG har også minst et barn hver, til tross for at de ikke er veldig mye eldre enn oss, og må dermed skippe jobb hvis barna er syke. Koordinatoren vår her nede, er også ganske vimsete, og er plutselig borte, og kan aldri helt gi svar på ting. Som sagt tidligere, var egentlig planen at vi skulle vær i Port Elizabeth nå, og så videre til Cape Town, men pga. et eller annet, ble programmet vårt flytta, og nå drar vi til Port Elizabeth på mandag, og Cape Town er ikke lenger aktuelt, noe jeg syns er veldig synd.. 

Menmen, det positive med et sånnt opplegg er at vi lærer oss å være fleksible, i tillegg til å ikke ha store forventninger eller innstille oss på noe som helst, men bare leve i nuet ;-)

Mine oppfatninger av religion her nede

Dette innlegget er ikke ment for å støte verken noen personer eller religioner, kun for å få ned noen tanker og stille spørsmål ved troen på noe større, når jeg kommer fra sekulære Norge til et land med mer tro og større tilknytting til kristendommen.

På søndagen før vi dro til Vietnam, ble Håvard, Melissa, Lea (de to jentene vi bor med) og jeg, med en tidligere YMCA -intern, til kirken hans i townshippen Umlazi. Kirken var en slitt bygning, like ved et «supermarked» og en samlingsplass, der det satt mange mennesker, og blikkene var mange da vi gikk forbi.

I kirken var det full sang, glede, tårer og frustrasjon. Alle som var på besøk i kirken måtte opp på «scenen» og presentere seg selv for resten av kirken, og fikk da stor applaus da vi var ferdige. Kirken hadde en pastor som preket på engelsk, mens en annen oversatte alt på zulu. Det virket nesten som et rollespill der de snakka til hverandre. De pekte og skreik om hverandre, og til tider virket de som de snakket til Gud som stod bakerst i kirka. . Det var helt surrealistisk, og med andre ord en veldig spesiell opplevelse for en som knapt nok går i kirken på julaften hjemme i Norge.  

Jeg blir litt skremt over hvor mye folk legger i religion, og i denne gudstjenesten virket det som noen viet hele livet sitt til Gud. Det var blant annet en forsanger som så ut som han ble helt fortvilet eller opprørt mens han sang. Han lagde mange rare ansiktsuttrykk, og så ut som han trodde han ble connected til Gud. Samtidig var det mange andre av menigheten som gråt og "kommuniserte" med Gud ved å ha armene opp mot himmelen, og sa pastoren noe de følte seg truffet av, reiste de seg opp og veivet med armene.

Kirkegjengen 

Jeg var ikke helt sikker på hva forskjellen på en prest og en pastor var, men Melissa fortalte meg at en prest bare er  vanlig yrke som en lege eller lærer, mens en pastor er en som har blitt valgt av Gud. Men spørsmålet mitt er da: Hvordan vet de andre i menigheten at han er valgt av Gud? Kan flere bli valgt av Gud? Er han i virkeligheten bare maktsyk og vil ha mest å si i menigheten, eller ligger det virkelig noe i det? Og hvis det virkelig ligger noe i det; hvordan merker man at man er valgt av Gud?

Det er virkelig mye jeg ikke har tenkt på før, som omhander religion og kristendom, som jeg har begynt å tenke på under dette oppholdet. Blant annet fortalte Melissa meg også at hun ikke stoler på andre enn Gud. Verken venner eller familie. Jeg finner det litt rart at man da skal legge all tillitt på noen som ikke er fysisk tilstede, mens en ikke skal stole på venner og familie som vil deg godt. Forklaringen jeg fikk da jeg fortalte henne dette, var at Gud er så stor at han kan strekke til over alt, og han vil aldri skuffe deg, noe en vanlig venn eller forelder kan gjøre, f.eks ved å ikke ha tid til deg når det trengs som mest. Egentlig et godt argument, men jeg greier ikke å tro på det selv, og syns det fremdeles blir rart å avhenge av noe man ikke vet er til stede. Men det er vel det tro handler om kanskje?

I religionstimene på vgs lærte vi om det ondes problem; hvordan kan det finnes så mye vondt i verden, når Gud bare er god? Sånn jeg nå har forstått det ut fra mine romkameraters forklaringer, er det sånn at verden er styrt av djevelen, men når det skjer noe godt, er det Gud sin fortjeneste, og han har da greid å bekjempe djevelen. Når det skjer deg noe godt, vet du altså at det er Gud som har gitt deg det. Det jeg da lurer på, er hvordan folk i rurale områder som i townshippene her i Sør-Afrika, kan tro på Gud når de da ser at "djevelen" hersker så mye som det den da gjør hvis det er han som forårsaker alt det vonde.. Jeg syns også det er en litt dramatisk måte å se verden på, men det kan kanskje være svaret på det ondes problem?

Ut i fra gudstjenesteopplevelsen jeg har hatt, avhenger mange sitt liv av Gud. Selv om de ikke har "møtt" Gud, går de og venter på et tegn fra han, for å skjønne at han finnes. Samtidig er det noen som mener at Gud er grunnen til at de er der de er i dag. Men da skjønner jeg ikke helt.. Det er vel du som har fått deg dit du er i dag? Det er du som har jobba hardt, fått gode karakterer, søkt på jobben du ønsket, fått jobben du ønsket, funnet deg familie osv? Er det ikke litt svakt å skylde på Gud for noe du selv har oppnådd?

 

Samtidig syns jeg det er veldig bra at folk har noe større å tro på når de er vokst opp i fattigdom, og at de har tro på at det kan bli bedre! Det gir en kanskje mer livsglede, og motivasjon til å holde på med det en gjør, uansett om det er å sitte ute på en krakk og vente på et tegn fra Gud, eller jobbe som sikkerhetsvakt på et gatehjørne i byen. Det som også er veldig fascinerende er at vi ikke vet om det som evt er større enn oss. Kanskje kan det hende mirakler, kanskje hjelper det å be for at en person blir frisk, men samtidig er det vel medisinene, kroppstilstanden og immunforsvaret som avgjør om en blir frisk eller ikke? Det er vel hardt arbeid som gjør at du får 6 på prøven, latskap som gjør at du kommer for sent til skolen, og naivitet som gjør at du blir frastjålet din andre telefon på to måneder.., eller er det en grunn til at alt skjer?

 

Vietnam

På søndag kom vi hjem etter en laang flytur fra Vietnam - Dubai, fem timer mellomlanding i Dubai og en lang flytur fra Dubai - Durban. Fem timers tidsforskjell gjorde det heller ikke mye bedre, men nå begynner det å gå greit her. I går var vi i en township på et møte med LAG for å få ferdig søknaden osv til sponsorene som skal bidra økonomisk til hygieneprosjektet. I dag fikk vi fri ettersom noen var syke, og har tenkt til å klippe oss seinere i dag. Tenkte uansett at jeg kunne fortelle litt mer fra resten av Vietnamoppholdet;

På onsdag ble vi henta av en turistbuss og dro litt utenfor byen til Cu Chi tunnels, tunneler som ble brukt under Vietnamkrigen. Det var veldig kult å se forskjellige groper, feller og tunneler som ble brukt under krigen, men jeg ble litt usikker på om det faktisk var ekte det vi så, eller om det bare var lagd for å tjene penger. Vi fikk gå litt ned i en av tunnelene, noe som var veldig ekkelt og skummelt. I 40 m gikk vi under bakken, men nesten totalt mørke, veldig dårlig luft, og vi måtte gå med knærne bøyd hele tiden. Det var likevel en veldig kul opplevelse. På kvelden dro vi ut og møtte Kine, Mille, Marte Maria og Nora fra Sør-Odal, som er på backpacking. Det var veldig koselig å møte folk hjemmefra, og endelig få snakket norsk med flere enn Håvard. Denne kvelden greide jeg også å miste det siste bankkortet mitt, så nå har jeg ingenting annet enn telefonen min ;)


Forskjellige feller


Liten del av tunnelen 

På torsdagen sov vi lenge, og gikk til Ben Tanh marked der jeg endelig fikk kjøpt meg en sikker magetaske til å ha under klærne, selv om jeg nå nesten ikke har noe å ha i den? Markedet var kjempestort og med alt mulig man kan tenke seg. Etter markedet dro vi på spa og fikk se menyen og ble servert te. Men da vi fant ut at de ikke tok kort, måtte vi finne en minibank og ta ut penger, noe som viste seg å være vanskeligere enn forventet. Det var massevis av minibanker overalt, men ingen ville ta kortet til Håvard. Etter å ha gått lenge og nesten gitt opp, fant vi endelig en minibank som virket, og fant et annet spa i nærheten. Det var veldig billig og veldig digg.



På fredagen kjørte vi til Bitexco Financial Tower, den høyeste bygningen i Ho Chi Minh, og kjørte opp til sky deck. Der vi fikk vi utsikt over hele byen, og drakk alt for dyre og vonde drinker. Etter dette dro vi til et kjøpesenter og så litt der, og kjøpte masse souvernirer. På kvelden dro vi ut til forskjellige steder. Først dro vi på en homseklubb der det var stort show med transer som hadde kledd seg ut i store kostymer og som lip synca forskjellige sanger, noe som var skikkelig kult og morsomt å se på. Vi dro også til «bargata» der vi besøkte en whiskeybar drevet av en amerikaner. Baren var veldig liten og intim, men veldig kul, i tillegg til at de solgte lamper som jeg selvfølgelig måtte dra tilbake dagen etterpå for å kjøpe. Til slutt endte vi på en kul, men litt shady klubb. Der var det mange europeere, blant annet briter og tyskere. Musikken der var ganske dårlig, men utsikten fra terassen var veldig fin, i tillegg til at de hadde banantrær stående ved baren, så da vi ble sultne kunne vi bare spise bananer derfra. Mens vi kjørte fra sted til sted så vi også en del uteliggere, i tillegg til at jeg så mange som satt oppe klokken fire om natta og brettet aviser til dagen etterpå. Mange syklister var også å se midt på natta.

 



På lørdagen rakk vi akkurat å stå opp, pakke sammen alt, og sjekke ut i tide. Vi spiste frokost ute, og handla litt på et senter, før vi bestemte oss for å dra tilbake på det første spaet vi egentlig skulle på. Etter dette dro vi tilbake til bargata for å kjøpe lampa fra baren vi hadde vært på dagen før. Vi spiste, og dro deretter til hotellet. Der bada vi en siste gang i bassenget, og fikk dusja før vi ble henta av uber og kjørte til flyplassen. Hele flyturen gikk veldig bra, bortsett fra at flygningene var veldig lange, og vi måtte vente i fem timer på flyplassen i Dubai. Da la vi oss på gulvet og prøvde å sove, men vanskelig da vi var redd for å bli frastjålet ting, i tillegg til at det var fryktelig kaldt der. Vi endte derfor i hver vår stol på Burger king og halvsov begge to.

 

Det var veldig godt å komme hjem hit på søndag. Mens vi var i Vietnam var Rowan hjemme i Cape Town, noe han fremdeles er pga. et event han måtte delta på. Det blir gøy å få han tilbake hit, og fortsette programmet her i Sør-Afrika. Samtidig begynner jeg å glede meg til å komme hjem og treffe igjen alle!

Ho Chi Minh city

Nå er det lenge siden sist, og litt har skjedd i Durban, men det forteller jeg om seinere, for nå er vi i Vietnam!

På lørdag kom vi fram til Ho Chi Minh (Saigon), Vietnam, etter to lange flyturer. Vi fant hotellet og spiste norsk laks på en restaurant i nærheten. Vietnam ligger fem timer foran Norge, som gjorde at vi sov veldig lenge på søndag. Vi gikk til et turistkontor og bestilte to turer, før vi gikk til Ho Chi Minh square. Der fant vi et gammel leilighetskompleks som nå er gjort om til restauranter, og spiste middag der. Vi satt på balkongen og på rekkverket hadde de lagt en gammel takrenne som de hadde fylt opp med vann og masse småfisk. Da vi satte oss der, lå det en fisk som hadde hoppet ned fra takrenna, så jeg var litt redd for å få fisk i maten... Maten var god, men mens vi satt og spiste, kom det et kraftig regnvær. Vi kjøpte oss regnponchoer da vi skulle gå tilbake til hotellet, men ble likevel klissvåte på beina da gatene nærmest ble omgjort til elver og innsjøer. Jeg har aldri sett så mye regn før, men nå er det også regntid her, så har vel noe med det å gjøre. 


Utsikt fra restauranten. 
 


Er massevis av sånne bord og stoler på alle fortau her i byen. I følge de vi har snakket med er det fordi det ikke er lov med stoler og bord på fortauet, så hvis politiet kommer, er det lett å fjerne det.
 

I går stod vi opp tidlig og ble henta av to jenter som skulle kjøre oss rundt på scootere i noen timer, for å se byen. Scootere er det mest brukte transportmiddelet her i Vietnam, både fordi det er billigere, men også fordi veiene er, på enkelte steder, så små at det er lettest å komme fram med det. Vi besøkte først Notre Dame- katedralen, som er en av de gjenværende bygningene fra tiden som fransk koloni, et palass og et marked. På markedet fikk vi smake på to forskjellige desserter; en yoghurtlignende røre, og en ekkel kaffepudding som såvidt gikk ned. Etter markedet dro vi til en minnestatue for en vietnamesisk buddhistisk munk som fyrte på seg selv og døde i 1963, som en protest mot forfølgelsen av buddhistene som ble utført av de Sør vietnamesiske myndighetene. Etter dette fikk vi sukkerrørjuice og dro videre til China Town og så på et tempel der. 


Fisk på marked


Minnestatuen


Tempel

Det var veldig kult å oppleve byen fra scooteren, men da vi kom hjem lukta vi veldig eksos, noe som også sier noe om hvor forurenset det er her. Dette ser man også på menneskene her, og spesielt damene; de fleste bruker nemlig munnbind. Vi har fått to forklaringer på dette, og det er at de beskytter seg mot den forurensede luften, men den andre forklaringen er at de vil unngå så mye sollys som mulig, slik at de kan ha hvit hud. Det er nemlig sånn at hvis man har litt mørkere hud, blir man sett på som fattig fordi man da viser at man jobber under sterk sol og dårlige forhold for å kunne overleve. Spesielle tanker, men tanken er at den ideelle huden er hvit... 


 

Vi gikk ut for å sjekke nattelivet her i Saigon i går. Det var helt okei, men siden det var mandag var det ikke så mye liv. Vi traff noen som vi var med hele kvelden, og opplevde litt av vietnamesisk og asiatisk kultur, da vi satt på bittesmå stoler på fortauet mens vietnamesiske damer med hatter kom forbi og skulle selge oss souvernirer, i tillegg til at det var satt opp TV bak pissoaret på det ene toalettet vi var på. Det var litt kult å oppleve, det som derimot ikke var kult, var hjemturen. Mens Håvard og jeg gikk og planla uka videre ALENE på fortauet, kom det plutselig en scooter på siden av meg og røska av meg veska. Jeg ble ganske slått ut av det, og vet ikke helt hvordan jeg reagerte, men etter ganske kort tid fikk jeg tatt opp telefonen min som hadde falt ut av veska, før mannen kjørte av gårde med veske, to bankkort og en del viatnemesiske dong (som forresten har sjukt liten verdi. 1kr er 2703,66 VND). Jeg ringte mamma og pappa med en gang, og de sperret kortene etter to minutter, så mannen har ikke fått mer enn noen vietnamesiske dong, og jeg er så glad for at jeg greide å redde telefonen, sånn at jeg ikke måtte kjøpt meg enda en ny... Likevel syns jeg det var en veldig ekkel opplevelse. En ting er å merket at noe ikke er i veska lenger, men å merke at noen tar noe fra deg, var veldig skummelt. Jeg ble veldig frustrert, irritert og lei meg. Både fordi det er litt jobb å fikse nye kort, spesielt når de må sendes til Sør-Afrika, men også fordi at jeg ble veldig overraska over hvor lett det virket å være for mannen på scooteren, og jeg syns det er fælt at folk skal oppføre seg sånn, samtidig som at det er ille å tenke på hvorfor folk gjør som de gjør...Det mest ironiske var at jeg hadde kjøpt to lykkearmbånd av en dame rett før vi gikk fra baren.. 

I dag ble vi henta tidlig og ble kjørt av to guider et stykke unna byen og ut på landsbygda. Der tok vi båt ut på en halvøy og fikk oppleve veldig fin natur, fattigdom og primitive levestandarder, vietnamesisk mat, samt ulike transportmåter. Vi satt på i typisk vietnamesisk båt og kjørte i elva Mekong delta gjennom masse grønt kratt. Veldig kult. Satt også på med hest og kjerre, men ikke helt på samme måte som i Norge. På øya driver de med mye bier, så  vi fikk smake honningte og honningkrem, som visstnok skal være veldig bra for huden. Vi hadde en veldig trivelig guide, som med en imponerende engelsk (som forøvrig er en mangelvare i Vietnam), kunne gjøre rede for øya og svare på spørsmål fra Vietnams syn på abort, klimautfordringer og propagandaen fra myndighetene. Vi fikk en stor fin lunsj med en hel fisk, kylling, ris, vietnamesiske pannekaker, scampi og vårruller som ble lagd mens vi så på, og på vei hjem fikk vi fersk kokosnøttmelk, noe landet produserer mengder av hvert år. 






Vietnamesisk mat. Den runde ballen til høyre er ris som blir klippet opp og brettet sammen til et slags søtt flattbrød



 

Vietnam virker så langt som et veldig fint land med mye å by på, selv om ikke styresettet ikke virker å være helt optimalt, og vi gleder oss til å oppleve mer!

En måned i Sør-Afrika

Nå er det lenge siden sist, men lite wifi gjør det ikke så enkelt. Siden sist har det skjedd litt, men ikke så veldig mye. 

På fredagen og lørdagen i starten av måneden var vi med på National Council for YMCA South Africa. Dette var et slags årsmøte der de gikk gjennom forskjellige hendelser, økonomi osv i året som har gått. Det ga oss ikke så mye, men kult å ha vært med på, og se litt mer hvordan YMCA jobber. På fredagskvelden var vi med på gallamiddag. Det var god mat, i tillegg til at vi fikk se forskjellige opptredener av ungdom i YMCA og høre rørende historier om hvordan YMCA hadde hjulpet dem.
 



Forrige uke var ikke spesielt spennende. Håvard og jeg brukte en del tid på oppgava til HiOA, vi var begge sjuke, og på torsdag dro vi til den mest kriminelle townshippen i durban. Her var det minimalt med hvite mennesker, så Håvard og jeg fikk en del blikk, noe vi ikke får på vei til kontoret lenger, ettersom folk kjenner oss igjen. I townshippen var vi med på Y-zone. Dette er en slags SFO-ordning som holdes hver dag fra 15-17, hvor barna kan få hjelp med lekser. Ettersom det var spring break forrige uke, ble det holdt holiday programme fra 10-17, der barna skal møtes og ha det gøy sammen i et trygt miljø. Håvard og jeg syns det var veldig lite strukturert, og de to lederne hadde ikke så mye de skulle ha sagt, men det virket som barna hadde det gøy, og gjorde mye ute av det lille de hadde. De lekte blant annet stolleken og SA's got talent. 




YMCA i den mest kriminaliserte townshippen i Durban. Her bor det også en del folk.

På fredag hadde vi zulutime fra 09.00, men african time slo inn, så læreren kom ikke før 10.30.. zulu er et veldig vanskelig språk, og veldig annerledes enn norsk, med massevis av rare lyder, så tar en tid å virkelig lære noe. Etter en lang dag med bare zulu dro Håvard og jeg til et stort kjøpesenter i utkanten av byen. Kjøpesenteret var kjempestort og veldig fint. Kontrastene her er store! Her i Sør-Afrika har de en nettside nesten som finn.no, som jeg oppsøkte og fant en brukt iPhone som en dame solgte, og traff da henne og familien hennes på dette kjøpesenteret og kjøpte den av henne. På lørdag lagde jeg pannekaker som hjemme, noe som var veldig godt. Her spiser de pannekaker med sukker, kanel og honning, godt, men veldig søtt.


 

På søndag ble jeg med de to kristne jentene i kirka. Det var en ny morsom opplevelse! Jeg hadde fått beskjed på lørdagen om at gudstjenesten begynte09.00, så stod da opp tidlig for å rekke dette, og ble veldig stressa da vi ikke hadde gått fra huset 09.10...  Etter å ha gått en stund kom vi til "kirka", som viste seg å være i en storsal på Glenwood High School. Der var dørene åpne og alle i full gang med sang. Det var veldig "hallelujah" stemning, der noen dansa, andre holdt armene sine opp som om de kommuniserte med Gud, noen holdte den ene armen opp, mens noen tørket tårer. Var veldig interessant å se hvor engasjerte folk var. Etter mye sang gikk barna ut og hadde søndagsskole, mens det var en mann som snakka veldig engasjert om sosial rettferdighet og hva kristendommen kan gjøre osv til resten av forsamlingen. Denne kirken var veldig flerkulturell med indere, hvite og svarte, noe som var fint å se. Det er veldig mange forskjellige kirker her i Durban, så vi skal prøve å få sett noen andre typer også!


 

Denne uka har vi jobba veldig med HiOA-oppgava og fikk endelig levert natt til onsdag, noe som er veldig deilig nå! Vi er ferdig med hygienetestingen med LAG, så nå skriver vi rapporter fra de tre skolene og søknader om penger fra ulike sponsorer, noe som har gjort at denne uka har vært veldig avslappende (/kjedelig). I går begynte jeg å trene på treningssenteret Y-fit som ligger i kontorbygningen. Var veldig annerledes enn hva jeg er vant til fra Nord-Odal, der det ikke er så mange i tillegg til at man kjenner de fleste. Her var det stappet med svarte veltrente menn, så følte meg ganske hvit og ikke helt komfertabel da jeg kom inn der, men ble bedre etterhvert. Det var ikke så mange treningsapparater der, men de tilbyr "boot camp" og aerobic så kommer nok til å prøve det etterhvert. 


 

I dag sov vi lenge og hadde ikke annet program enn å skrive rapportene og søknaden for LAG ferdig til i morgen (noe som ennå ikke er gjort..). Håvard og jeg gikk en tur til et lokalt "kjøpesenter" og dro derfra til South Beach hvor vi kjøpte is og gikk langs strandpromenaden og endte på north beach og Moses Mabhida Stadium. 


 

Ellers er været fremdeles ikke bra, så brunfargen jeg trodde jeg skulle ha innen nå, er fremdeles ikke til stede... men siden det er så positivt å være hvit her så skal jeg vel ikke klage? Jeg fortalte Rowan (sør-afrikaneren) om at hvite nordmenn ofte drar på ferie for å sole seg og bli brune, noe han syns er veldig komisk når svarte afrikanere kjøper blekestoffer for å bli hvitere.. Håvard og jeg har blitt veldig obs på farger og raser mens vi har vært her, og nevner ofte hvilke rase eller farge noen har, uten at det er relevant i det hele tatt. Jeg syns det er ganske ille, men er vel en del av den sør-afrikanske kulturen. Rowan har også fortalt om svarte menns holdninger til europeiske og hvite kvinner, noe jeg blir sjokkert over. I tillegg er det liksom greit å stjele fra hvite ettersom de bare kan skaffe seg nye ting, mens for de svarte er det vanskelig. 


Durban sentrum i går

Jeg har også blitt mer obs på verdisakene mine. Enten har jeg bare med meg europristelefonen (kalles moviestar her, ikke vet jeg hvorfor), eller så har jeg med både iPhonen og europristelefonen slik at jeg kan gi sistnevnte fra meg hvis noen kommer og krever telefonen min. Da jeg skulle kjøpe telefonen min måtte jeg betale cash, og da Håvard og jeg hadde tatt ut penger la jeg de i trusekanten for å være på den sikre siden... Man kan jo kanskje bli litt paranoid av å bo her og :(

Er også litt kjei for tiden, da det ikke skjer så veldig mye, samtidig som det er skremmende hvor fort tiden går! Jeg har ikke hjemlengsel og vil ikke hjem, men vil få så mye ut av oppholdet som mulig. Jeg er vant til å ha mye å gjøre hele tiden, men her blir det mye venting, flytting av avtaler, som på tirsdag da vi ikke kunne dra på jobb fordi det var demonstrasjoner i sentrum. Det er deilig å kunne sove lenge, men det hadde også vært deilig å stå opp til normal tid, dra på jobb, GJØRE noe annet enn å krysse av skjemaer og observere. Det tar også på å bo sammen med fem andre, når vi kommer fra forskjellige land, forskjellige hjem med forskjellige verdier og syn på andre mennesker, og når ikke alle er like flinke til å rydde opp etter seg. Å lage mat er et ork, og ender fort med å steke seg en pølse eller spise ferdigsuppe. På en annen side er det også en opplevelse i seg selv å bo for seg selv uten foreldre og uten privat space (bortsett fra når man sover), noe jeg vel må bli vant til.

 


En idyllisk middag forrige helg

Vi har ikke så mange uker igjen i huset, noe som egentlig er litt trist og som betyr at vi bare kommer nærmere og nærmere hjemreise :( Neste fredag drar Håvard og jeg en liten tur til Asia og Vietnam, noe som betyr hotell, rent gulv og kun norsk tale i en uke! Det blir veldig morsomt, og da kunne sammenligne det litt med her vi er nå, i tillegg til at et nytt land kan krysses av lista. Når vi kommer hjem derfra har vi en uke til (tror jeg, blir sikkert endra..) i huset, og så drar vi til Cape Town og PE, og etter det skal vi bo i samme bygningen som kontoret er, på hvert vårt rom, noe som blir deilig og rart. 

-Ingrid

Hverdagen i Durban

Her i Durban er  ting ganske annerledes fra hva vi er vant til i Norge. Å bo i en så stor by, og faktisk bo i et nabolag, er noe helt nytt for meg, men jeg liker det veldig godt! Selv om Sør-Afrika er beryktet for sin kriminalitet, føler jeg meg veldig trygg, men også litt innesperret innenfor to stengte porter. Vi har fått beskjed om å aldri gå alene uansett hvor du er, noe jeg syns er litt kjedelig, ettersom det hadde vært fint å kunne ta bussen til butikken for å kjøpe det man trenger, uten å måtte dra med seg en til? men det funker, og man blir hvertfall aldri ensom!

 

Ellers opplever vi veldig mye african time; alt går veldig sakte, og ikke alt er like godt planlagt, men vi blir mer og mer vandt til det. Internettet vi fikk dagen etter vi kom til Sør-Afrika ble brukt opp etter fem dager, så nå stresser jeg litt med hvordan vi skal få levert HiOA-oppgaven om nesten bare en uke!!! Nå er det vår her, så det er mye regn og vind og ikke så veldig varmt ennå. Til jobb kjører vi enten buss eller taxi, som er hvite fullstappa minibusser med fryktelig høy musikk, hvor man viser opp pekefingeren for å vise at man skal til sentrum, eller gjør en bølgebevegelse med henda hvis man er i en annen by og skal til Durban. Jeg syns det er veldig kult å kjøre taxiene, men man må til tider være tålmodig ettersom de, til steder langt unna, ikke kjører før hele taxien er stappa full (15 mennesker ca). Det kan ta 5 minutter, eller det kan ta en time? Noen av taxiene er også veldig små og gamle, men det skal stappes inn like mange mennesker der som i de litt større taxiene. Jeg tok en sånn liten taxi på onsdag, og var redd hele greia skulle falle sammen. Uber (taxi-konsept med bestilling på app) er også et veldig enkelt og greit fremkomstmiddel, men vanskelig for meg nå ettersom jeg ikke lenger har en smart phone. At vi er i Afrika er til tider litt vanskelig å forstå, da vi bor i et veldig fint nabolag og har utsikt til «skylinen» rett utenfor huset, men da vi er i sentrum er det noe annet; der er Håvard og jeg de eneste hvite, til tross for at det er veldig mange hvite i dette landet. I restaurantgata i nabolaget vårt var det den kvelden vi var der, hvite på den ene siden av gata, og svarte på den andre siden, noe som sjokkerte meg litt.  På vei til og fra kontoret ser vi mange hjemløse, og en dag da Håvard hadde kjøpt seg mat på KFC som han spiste på vei hjem, ble han en stund forfulgt av en mann som lurte på hvordan brusen hans smakte.. På bilveiene går det noen tiggere, og da vi kjørte hjem en dag, satt det en mann på knærne midt i veien og ba? Det er ganske vondt å se, og også at små barn må gå rundt og tigge.


taxi sett fra en annen taxi
 

Men selv om det er mye som er vondt å se, og mye som burde vært bedre, er det også mye «eksotisk» og fint med Durban. Huset vårt har en veranda ut til en hage der det visstnok er noen aper. Kakkerlakker har vi sett, veldig mye tusenbein, både inne og ute, og spesielt når det regner eller dagen før det skal regne. Folk er så hyggelige og åpne mot hverandre til forskjell fra Norge. De fleste vi møter hilser og spør hvordan vi har det, lurer på hvorfor vi er her osv. Ubersjåførene forteller oss steder vi bør besøke, og hvor man er trygg og ikke er trygg, og det virker som at folk bryr seg om andre enn seg selv. Men jeg har også blitt fortalt at jeg ikke må være så naiv, for enkelte har motiver for hvorfor de er så hyggelige. De vi har møtt og fortalt hvor vi er fra, syns det er så kult at vi er fra Norge, og en ubersjåfør vi kjørte med ble veldig ivrig og nevnte flere ganger at vi var de første nordmennene han hadde truffet noen gang, da vi fortalte han hvor vi var fra. Til tross for kriminalitet virker det som sør-afrikanerne har veldig mye tillitt til hverandre, f.eks er det ingen som spør om penger når man setter seg inn i det overfylte taxiene, men det blir forventet at man betaler for seg. Da sender man pengene gjennom alle som sitter foran seg, og den passasjeren som sitter foran, veksler og sørger for at alle får tilbake det de skal ha, noe jeg syns er veldig kult!


"utsikt" fra taxistasjonen 

Hittil liker jeg byen veldig godt, og er glad vi bor her og ikke i Johannesburg. Seinere skal vi til Cape Town og Port Elizabeth, og jeg gleder meg virkelig til å oppleve mer av hva dette landet har å by på, både på godt og vondt. 

Ekukhoselini primary school

I går var både Håvard og Rowan syke, så opplegget med å besøke en skole og sjekke hygienen der, ble avlyst ettersom jeg ikke får lov til å kjøre taxi alene. Da ble dagen brukt på å sitte på kontoret med de to kristne jentene vi bor med, og prate og stirre i veggen i åtte timer ;) Det positive var at jeg fant ut at jentene er veldig hyggelige, selv om jeg på tirsdagen hadde en lang samtale med hun ene om kristendommen, Gud, himmel og helvete, som jeg ble litt skremt av. Det var en veldig interessant samtale, men til tider også skremmende å høre hva hun mente om forskjellige ting, og hvor grundig hun hadde tenkt gjennom alt her i livet?

 

I dag dro Håvard og jeg til en annen del av townshippen vi var i på tirsdag, og besøkte Ekukhoselini primary school sammen med medlemmene av Luganda LAG (Local action group på stedet Luganda). Vi fikk høre om hygienetesten som ble gjort på en annen skole i går, og det hørtes veldig ille ut, men på skolen vi var i dag var det ganske greit. Da vi kom var det lunsj, og vi fikk se hva de fikk å spise, noe som så veldig godt ut. Vi gikk gjennom klasserommene hvor det er mellom 30 og 45 barn på et klasserom som er beregnet for ca 20 elever i Norge, men de var ganske fine; Gulvet og veggene var reine, de fleste vinduene var hele, lyset i taket funket, og i alle rom var det massevis av informasjonsplakater om alt fra befolkning i Cape Town og Durban, til advarsel mot alkohol og narkotika, til gangetabellen og tall skrevet på zulu. Toalettene var også veldig greie, og til forskjell fra de vi besøkte på tirsdag, var det toalettpapir på de fleste toalettene, og vannkranene fungerte. Barna var også veldig nysgjerrige på Håvard og meg ettersom de trolig nok ikke ser så mange hvite til vanlig.




Etter hygienetesten på skolen gikk vi litt, og haiket (noe som tydeligvis er vanlig) til huset til han ene i gruppa, og satt da fem personer i baksetet i en liten bil. Det var veldig fint å komme hjem til han og se hvordan han bodde; på en eiendom med huset til søstra og familien hennes på den ene siden, og det veldig lille huset til broren på den andre siden. Huset til han vi besøkte, var veldig lite og hele huset var på størrelse med soverommet mitt hjemme, der han hadde en seng, pc og produksjonsutstyr, komfyr, matskap og klesskap, og et bad i naborommet. Vi spiste god lunsj på gulvet, og hilste på den søte nevøen til han vi var hos. Med besøket i townshippen med skur, små hus, søppel, små lokale kiosker i nærmest små murbokser, og gateselgere mens vi venter på taxien, har jeg virkelig skjønt at vi ikke lenger er hjemme i Norge eller et annet vestlig land. Jeg blir også så imponert over de små barna som virker så selvstendige og leker alene på gata; I dag så jeg en som hadde festa en malerull på en trepinne og lekte med den, heller ikke noe man ser veldig ofte i Nord-Odal.



Etter lunsj tok vi taxi tilbake til byen igjen, og i sentrum fikk jeg endelig rapportert til politiet om telefonen min! Da jeg skulle fylle inn skjemaet, reagerte Håvard og jeg veldig på at man skulle fylle ut hvilke rase man er! Var veldig fint å få fikset det sånn at jeg kan få sendt alt til forsikringsselskapet, og politibesøket var en ny og grei erfaring å ha med seg.

Johannesburg

På fredag tok Håvard og jeg flyet til Johannesburg, etter å spontant ha bestilt billetter på torsdagen. Flyturen gikk bra, og hotellet vi kom til var veldig fint. Der var det en klubb på taket med utsikt over det meste av byen. Å kjøre ute på fredagskvelden var en opplevelse i seg selv. Gatene var fulle av søppel, og på noen områder kunne vi se uteliggere ligge på rekke og rad på gata. Da skjønte vi virkelig at vi ikke var i Norge lenger. Vi opplevde noen utesteder hvor de fleste var svarte, for i likhet med Durban holder de hvite menneskene seg til sine egne områder og unngår sentrum.

På lørdagen dro vi til Mandelas House i Soweto. Soweto er et fattig område, men turistnæringen har gjort at hvertfall den gata som Mandelas hus ligger i, ser ganske grei ut. Vi fikk en omvisning i huset, og hørte litt om hans historie. Denne dagen var det også Heritage day, en kulturell dag, så de fleste gikk rundt i sine «stammedrakter». Fra Soweto tok vi en av de typiske taxiene her, noe som er veldig uvanlig for de hvite menneskene. Vi stoppet midt i byen og gikk i gatene, der vi var de eneste hvite menneskene? Vi gikk til et kjøpesenter og tok tur opp til det høyeste tårnet i Afrika, og fikk se utsikt over hele byen fra fire forskjellige kanter. Fra to av kantene minnet det om utsikten fra Rockefeller center i New York, mens fra to av de andre kantene var det mer fattig og mer som landsbygda eller et industriområde.

Mandelas seng 


Mann med zuludrakt 

 
Utsikt fra den høyeste bygningen i Afrika

Johannesburg er virkelig en travel by med helt sjukt mye folk, og da vi skulle gå hjem til hotellet kom det plutselig en mann og holdt meg i hånda, og da vi kom nærmere hotellet gikk vi forbi en stor forsamling der vi igjen var de eneste hvite. Da kom det en mann bort til Håvard og begynte å ta på huden hans, og vi fikk veldig mye uønsket oppmerksomhet.

På kvelden dro vi til nabobyen Pretoria for å besøke en bra klubb i Sør-Afrika. Stedet var veldig fint, og det var kult å oppleve noe helt annet enn det festlivet hjemme har å by på, med blant annet transseksuelle i brudekjoler. Vi snakka med noen som kom fra byen, og ble ganske overrasket over at de fleste snakker Afrikaans, selv om det blir sett på som apartheidspråket. En annen ting vi la merke til, var alle de svarte som jobbet i baren, og alle de hvite som var der for å feste..

 

På søndagen dro vi til Apartheidmuseet, som var et veldig fint museum med masse informasjon om Nelson Mandela, Apartheid og segregering. Vi leste mest om Nelson Mandela, og reagerte litt på glorifiseringen; han gjorde det og det, han var ydmyk, han var snill, han var vennlig, han redde senga si selv, han var tidenes mann osv. Etter dette dro vi på et tivoli som lå rett ved siden av, stod masse i kø, kjørte en del karuseller, og hadde det veldig gøy før vi tok flyet tilbake til Durban.

 

 


 

Hotellet vi sov på, lå i finansdistriket. Der var det ca. ingen i gatene, og området ble sett på som utrygt.. De som jobbet på hotellet ble imponert over at vi hadde kjørt taxi fra Soweto til sentrum, og mente at vi ikke burde bevege oss mye på gata på søndagen ettersom det da var ekstra utrygt. Er derfor veldig glad for at vi bor i Durban og ikke i Johannesburg, men var veldig fint å få oppleve byen!

Oppdatering

Nå er det lenge siden sist, men her går det bra. Forrige uke fikk vi litt mer å gjøre. På kontoret har vi vært med på såkalt S2C training ? from subject to citizen, som er et kurs for frivillige rundt om på forskjellige YMCA kontorer her i Durban, som et hjelpemiddel for å øke påvirkningen de har i lokalsamfunnet deres. På kurset tok de for seg temaer som kjønn, identitet, samarbeid, og fikk litt bedre opplæring i hvordan man kan gjøre seg bemerket på arbeidsmarkedet, ettersom arbeidsledigheten i landet er på 30 %. Kurset ga ikke oss CFC-deltakere så mye ettersom en del av undervisningen automatisk gikk fra engelsk til zulu, men forelesningene som kun foregikk på engelsk var ganske interessant. Det var også interessant å se hvor mye eller hvor lite unge voksne mennesker kan om de forskjellige temaene, samt se hvordan læringsmiljøet er her.

 

På tirsdag var det veldig fint vær, så etter jobb gikk Håvard og jeg en tur til stranda. Langs strandpromenaden var det et tivoli, noen restauranter, og i vannet var det masse surfere! Onsdag hadde vi fri, og gikk til en koselig gate og hang der hele dagen på forskjellige restauranter, og på kvelden dro vi på kino. Kinoen var veldig fin og minnet veldig om Norge, noe som var litt digg.  Torsdagen var veldig kjedelig, men på kvelden ble vi med zululæreren vår på et dansested. Stedet var veldig kult, og hele kvelden spilte folk på typisk afrikanske trommer. Denne kvelden fikk vi også oppleve mer kriminalitet, for da vi skulle hjem, var ikke telefonen min i veska? Det var veldig kjipt, og mye som fremdeles må ordnes nå, men samtidig er det greit å ha opplevd det, og nå er jeg enda mer forsiktig med hva jeg gjør og hvem jeg er med. På fredag dro Håvard og jeg en tur til Johannesburg, som er den største byen i Sør-Afrika, for å se mer av landet. Turen var veldig bra, men byen er veldig stor og litt forskjellig fra Durban, så mer om det kommer seinere.

South beach 

I går hadde vi kun zulutimer og ellers begynt på HiOA-oppgaven som skal leveres om to uker.. I dag var vi med en lokal aktivitets gruppe - LAG, til en skole i en av townshippene her, for å teste hygienen. Det var veldig interessant å gjøre undersøkelsen, og barna var veldig blide og søte. Skolen var veldig enkel, men de har fått til mye ut av lite, og sammenlignet med det vi så på skolen i Kibera, og det jeg så i Zimbabwe i vinter, var det ganske bra. Skolen lå i en township, noe jeg først ikke skjønte. Jeg har alltid sett for meg townships som store slummer med masse søppel og drit, men skjønte i dag at det er forskjellige forhold i townshippen. Der skolen lå var det ganske fint, og man skulle ikke tro at det var en township, ettersom det var ordentlig vei der, noen hadde store to-etasjers hus, og noen av menneskene hadde ganske fine biler! Men så kom vi oss litt lenger inn i townshippen, og der var det litt mer simpelt med skur som hus, søppel på gata og høner som gikk løst? I morgen og torsdag skal vi til andre steder og gjøre de samme undersøkelsene, og på fredag og lørdag skal vi være med på et stort formelt møte med YMCA, noe jeg tror blir veldig interessant!

skolen 



townshippen


 

Endelig i Sør-Afrika

På søndag ettermiddag, etter å ha mellomlandet i Johannesburg, kom vi endelig fram til Durban. Vi ble hentet med Uber på flyplassen, og kjørte hjem til huset vårt. Der viste det seg at det var tre jenter som bodde fra før av (ei fra Madagaskar, ei fra Zimbabwe og ei fra Sør-Afrika) og at det dermed ikke er plass til den sør-afrikanske CFC-jenta her... Huset var veldig annerledes enn det vi hadde sett for oss, og jeg var ikke helt klar for å skulle leve et kollektivliv sammen med fem andre og uten noe annet rom å ligge på enn en stue, men nå har vi blitt vant til det og det er veldig greit.

På mandag så vi litt rundt i byen og opplevde allerede litt av kriminaliteten her. Ikke noe Håvard og jeg merket, men de andre vi var med mente det var en gjeng som fulgte etter oss en stund, og delte seg da vi kom ut av en butikk, for å så prøve å stjele noe...

De siste dagene har det ikke skjedd så mye. Vi har fått info ang YMCA her, fiksa sim-kort, kjøpt ting til huset, opplevd mer av african time og den sjuke trafikken her.

I dag hadde vi zulutime her hjemme, fikk fri resten av dagen til å handle dagligvarer, og lagde vårt første måltid her hjemme.

Denne første uka skjer det veldig lite sånn at vi skal komme oss ordentlig til rette osv, så regner med at det skjer litt mer seinere.

Hittil virker byen veldig fin, men ikke noe jeg forbinder med det typiske "Afrika", men ligner mer på Benidorm i Spania.

Ferdig i Kenya

Nå er to uker her i Kenya over, og i morgen drar alle til hvert sitt land!

I går hadde vi hele dagen på å pakke, og avslutta dagen med avskjedsfest. Vi hadde "bonfire night" med grilla kjøtt osv som vi spiste rundt bålet, før vi avslutta inne med underholdning. Forrige uke hadde vi såkalt team building day med masse konkurranser i fire forskjellige lag, og en av oppgavene var da å finne på underholdning til "festen". Laget mitt sang, dansa, og imiterte folk..

I dag dro vi fra hotellet ca 07.00 og kjørte buss i tre timer til en nasjonalpark og var på safari. Ettersom jeg var på veldig fin safari i Zimbabwe hadde jeg veldig store forventninger, og ble litt skuffa da vi bare skulle sitte i den samme bussen (med vinduer - umulig å ta bilder), og ikke så verken løver, elefanter eller sjiraffer... Men naturen var veldig fin, og vi stoppa ved en veldig fin foss og tok masse bilder, før vi spiste lunsj i sola med veldig mye høyere temperatur enn det vi har hatt hittil!

Vi var i nasjonalparken i fire-fem timer, og kjørte deretter til Nairobi. Her sover vi på et hostell ettersom folk skal dra på så forskjellige tidspunkt i morgen.

Alt tar veldig lang tid her i Afrika, og vi har allerede lagt merke til "african time", med blant annet at det er umulig å planlegge hvor lang tid en kjøretur skal ta, ettersom det er så sjukt mye trafikk. Til tross for mye biler i trafikken og smale veier, er folk sjuke på forbikjøringer her!

I morgen tidlig går flyet til Sør-Afrika, og jeg er veldig spent på hvordan alt ser ut, hvordan vi skal bo, og hvordan det blir å dele hus med Håvard, Rowan (Sør-afrikaneren jeg skal bo med) og den sør-afrikanske jenta som vi ennå ikke har truffet (ettersom den opprinnelige sør-afrikanske jenta trakk seg fra programmet, har det kommet en ny deltaker inn i programmet denne uka).

Kibera

I går dro vi til en slum i Kibera, litt utenfor Nairobi. Vi besøkte en organisasjon som heter Green Card. Organisasjonen ble opprettet i 2011 og baserer seg på frivillig arbeid som jobber med å bruke sport (startet med fotball og deretter dans) som kommunikasjonsverktøy til å jobbe mot kriminalitet og spredning av narkotika. De ønsker å skape en forskjell i Kibera, og hjelper også med å utdanne og forsvare barn, ungdom og kvinner.

 

Etter å ha hørt litt om organisasjonen fikk vi besøke forskjellige familier som blir «sponset» av Green Card. Da vi skulle gå til hjemmet vi skulle til, måtte vi gå mellom en del hus og kom til en slags gang som gikk mellom de forskjellige «husene». Der var det folk, søppel, tiss, «bekker», gjess og haner. Da vi kom fram til hjemmet til dama vi var med, gikk vi inn en liten dør og kom rett inn i en trang stue på kanskje 8m2 der det var helt mørkt, et bord, to små sofaer, og en litt større sofa. Ved siden av den ene sofaen var det klemt inn et slags kjøkken, og bak et teppe var det visstnok en seng, men den fikk vi ikke se. Det tynne taket var laget av «bølget stål», og når det regna dryppet det inn i huset. Dama fortalte at hun har to døtre og to sønner, der den yngste er 7 år og den eldste er 15 år. Før de kom til Kibera bodde de i Naivasha med faren til barna, og dama jobba på en rosefabrikk. Men da hun mista jobben og skilte seg fra mannen pga. hans alkoholproblemer, kom hun til Kibera og har etter det bodd der i 8 år. (Følte ikke for å ta bilder av "huset" vi besøkte, men fikk ta et bilde utenfor)


Her ser man inn i mesteparten av huset. 

Barna går på skole og hun selger brukte klær. Hun kjøper klær på et marked i nærheten og selger det i Kibera. Ettersom det er mange fattige der, er det ikke alltid hun får betalt for klærne. Hun sa ikke noe om hvor mye hun tjente på det, men hun ga uttrykk for at å betale husleia på 2000 Kenyanske schilling (200kr) i måneden, til tider var vanskelig, og at hun i løpet av en dag brukte ca. 350 schillings på å livnære alle i familien. Familien blir derfor sponset av Green Card med skoleplass til det ene barnet. Hun er en sterk kvinne som skilte seg fra mannen sin pga. alkoholproblemer han hadde, og hun har nå ansvaret for alle barna alene, og fortalte at hun fremdeles bryr seg om mannen og passer på han til tider, til tross for alt vondt han har påført henne og barna. Dama har håp for fremtiden, og håper at hun og barna har kommet seg ut av slummen innen 10 år.

 

Green Card har også startet en skole som vi besøkte og fikk en omvisning i. Vi hilste på barna, delte ut lunsj og lekte litt med dem.

 
Her er det ene klasserommet på skolen til Green Card, der 22 elever pleier å være samlet. På bildet til høyre er det bilde av pulter for 7 personer.

Skoleveien 

 

 

 
 

Kibera var virkelig en opplevelse for livet. Det var fælt å se hvor lite menneskene hadde, men utrolig fint å se hvor glade barna var. Det var også veldig inspirerende å møte så sterke ildsjeler som jobber frivillig under vanskelige forhold, for at barn, ungdom og kvinner skal ha muligheter.

Fant forresten nettsiden til Green Card; http://greencardmtaani.org/  , besøk gjerne og les mer om arbeidet de gjør!

Limuru

I går var vi i kirka her, noe som var veldig annerledes enn i Norge. Presten var veldig gira og det var masse sang hele tiden, så tida gikk veldig fort. Etter lunsj dro vi til Limuru town. Limuru var sånn man ser for seg at Afrika er, med masse folk, mopeder og gateboder. Vi gikk på et svært frukt- og grønnsaksmarked hvor jeg kjøpte masse frukt, og vi så levende høner og kyllinger som man kunne få med seg hjem til middag. Vi kjøpte maiskolbe fra en gatebod, noe som ikke var så veldig lurt for magen... På gata solgte de parfyme, undertøy (både brukt og ubrukt), sko og kjøkkenartikler, i tillegg til oppkutta sukkerrør, som man får sukker fra.


sukkerrør


På vei inn i Limuru




Grønnsaksmarkedet på høyre side


"Hovedgata" 
 

Vi gikk på et supermarked for å handle litt, og da kom det tre barn og hilste på meg mens de sa noe på swahili (språket her). Da jeg ikke skjønte hva de sa, spurte de på nytt på engelsk; kan du kjøpe noe til oss? Ble litt satt ut, og hun jeg var med sa at jeg bare skulle gå, men endte med at vi kjøpte kake til barna. Jeg tenkte jeg kunne kjøpe for jeg har jo penger, men en stund etterpå tenkte jeg litt på om det egentlig var riktig. Man vil jo selvfølgelig hjelpe med det man kan, men hvor mye hjelper det egentlig å kjøpe en kake. Samtidig føler jeg det blir litt overlegent å liksom skulle komme hit fra lille Norge og tro at man kan "redde verden" eller bidra, ved å kjøpe en kake til 3 barn. 3 barn, av millioner som ikke har mat. Det blir jo heller ikke helt rettferdig; for alt jeg vet kommer kanskje disse barna fra "velstående" familier sammenlignet med andre, og man burde kanskje heller hjulpet noen andre... Jeg kommer sikkert til å møte på flere slike situasjoner seinere, kanskje allerede i morgen. Da skal vi til Kibera, en slum noen timer herfra. Vi har fått beskjed om at vi ikke skal gi noe til noen hvis noen spør, men heller donere penger osv som en gruppe til et prosjekt der og da trenger vi hvertfall ikke å få dårlig samvittighet for å ikke gi noe!

 

 

"Afrika"

Da vi landa på flyplassen i Nairobi på lørdag skjønte vi med en gang at vi var i Afrika (Kenya). Det var elefantskulpturer i rundkjøringene, shabby busser og typiske afrikanske trær rett utenfor flyplassen. Vi kjørte noen timer for å komme til stedet vi bor på, og kjørte forbi åpne sletter med massevis av kuer, et sted hvor de hadde en slags plantasje rett ved veien, og små lokalsamfunn med små hoteller, boder, sjapper, og massevis av møbelbutikker der alle møblene stod utstilt ute på gata. Etter hvert ble veiene fryktelig humpete og dårlige, og vi kom endelig fram til stedet vi skulle bo på.

Vi bor på et hotell- og konferansesenter i landsbyen Limuru som bor 2200 moh, og her forsvant egt alle "Afrikainntrykkene". Her føles det mer ut som en campingplass i Jotunheimen. Det er et veldig fint og stort sted med masse uteområder, men ettersom det ligger så høyt over havet er det veldig kaldt her, og verken "hotellrommene", restauranten eller noen andre hus er isolert eller har noe som helst innlagt varme, så mesteparten av tiden går vi i ull, fleece og tepper, og på kvelden deler de ut varmeflasker... Den norske hyttefølelsen forsterkes skikkelig når vi går ute mellom de forskjellige lokalene på kvelden, når vaktmesterne her fyrer og det lukter bål over hele området.

Jeg deler rom med Neema fra tanzania og Tainara fra brasil. Tainara kunne ikke engelsk da hun kom hit, men har allerede lært masse! Rommene er greie, badet ser ut som en slitt gymgarderobe og flushern på do virker veldig sjelden, men ellers er alt bra :)

Lake Naivasha

Hei!

Tenkte bare å oppdatere litt igjen om hva vi har gjort de siste dagene.

På tirsdag dro vi på utflukt til innsjøen Naivasha, for å praktisere noe av det vi lærte dagen før om klimaendinger. På veien stoppa vi ved great rift valley, et utsiktspunkt, og kjørte videre gjennom Limuru town. Der var det masse gateliv med falleferdige boder, kuer, geiter og eseler, men menneskene rundt ser så glade ut!

Da vi kom til innsjøen så vi på forskjellige planter osv, og fikk plante et eget tre. Etter dette spiste vi lunsj ved innsjøen, med veldig fin utsikt, før vi dro videre til en rosegård hvor de planter roser som de eksporterer til blant annet Norge. Der snakka vi med ei dame som jobba med å blant annet måle lengden på roser. Hun fortalte om gode arbeidsforhold, god lønn, høy trivsel, 3 uker ferie i året, fri hver søndag og 8-timers arbeidsdag.

På vei hjem så vi masse ville dyr, blant annet giraffer, sebraer, vortesvin, antiloper og aper.

I går hadde vi team building med masse konkurranser osv, og i dag har vi hatt lang dag med foredag om økonomisk rettferdighet, og spilt masse volleyball.

Alt er bra, men gleder meg til å komme videre til Sør-Afrika!

CFC- hva er det?

Heihei, jeg tenkte bare å fortelle litt hvorfor jeg er på utveksling i Kenya og Sør-Afrika!

Jeg har blitt med på et program som heter CFC; communication for change. Kurset er arrangert av Kirkens nødhjelp og KFUK KFUM (norges YWCA og YMCA, kort kalt KM) og er støttet av Fredskorpset Norway. Dvs. At de 10 norske som er med på dette programmet enten skal jobbe for KM (jeg) eller Kirkens nødhjelp.

Programmet startet allerede i juni da vi seks som reiser med KM møttes for første gang på en sommerleir på Kalvøya, kalt Spekter. Der ble vi kjent med fjorårets deltakere, hverandre, og fikk bli litt kjent med KMs arbeid. Mens vi var der, var Kirkens Nødhjelps fire deltakere på en annen sommerleir i Trondheim.

I august møtte vi seks fra KM hverandre på Sunnmøre Folkehøgskole (SUFH) i Ulsteinvik, like ved Ålesund, der vi ble enda bedre kjent og lærte mer om KMs arbeid osv.

Tre dager i midten av august møtte vi endelig Kirkens Nødhjelps deltakere , da 8 av 10 begynte på HiOA (også med andre studenter) på et deltidsstudium kalt Global forståelse. På hele året skal vi ha til sammen 3 samlinger på HiOA, skrive oppgaver mens vi er i utlandet + ha EKSAMEN i juni slik at vi får 30 studiepoeng.

Etter dette hadde vi to dager i Kirkens nødhjelps lokaler med sikkerhetskurs osv før vi alle 10 dro til Sørmarka konferansesenter på kurs med Fredskorpset, med alle utvekslingsprogrammene Fredskorpset støtter.

Nå er vi på Forberedeleseskurs i ca. 2 uker i Kenya, sammen med alle internasjonale; Kenya, Tanzania, Sør-Afrika, Madagaskar, Brasil, Bangladesh. Etter disse to ukene drar to og to nordmenn til hvert sitt land;

Brasil, Tanzania, Bangladesh eller Sør-Afrika. Jeg drar til Sør-Afrika med Håvard, og skal da bo sammen med han og to sør-afrikanere i tre måneder.

ETTER jul blir vi elever ved SUFH, noe vi ikke er før det. Da vil alle som er her i Kenya nå, bli til "internasjonal linje". På SUFH vil vi nok lære mer om globale spørsmål, samle inn penger til et prosjekt i Tanzania, men også dra ut i Norge på informasjonsturne både for KM og for Kirkens nødhjelp.

Når vi da er ferdig på SUFH i mai, har vi en eksamen på HiOA. Etter dette skal KM-folka på den samme sommerleiren som vi var på i år, og da holde foredrag etc.

Hittil virker programmet veldig veldig bra! Vi har allerede lært masse, og av det vi har fått høre av tidligere CFC- deltakere, har vi masse å glede oss til!

Framme i Kenya

Heihei, nå har endelig CFC-oppholdet begynt! På fredag dro vi til Gardermoen etter kurs med Fredskorpset Norway, sa hadet til familie, og fløy til Quatar, og så videre til Nairobi i Kenya. Her bor vi på landet på et konferansesenter i Limuru. I går møtte vi de fleste internasjonale CFC-deltakerne; 10 fra Norge, 2 fra Bangladesh, 2 fra Brasil, 4 fra Tanzania, 3 fra Kenya, 3 fra Madagaskar, og i dag kommer han ene jeg skal bo med i Sør-Afrika. Alle disse skal bo sammen på Sunnmøre folkehøgskole etter jul, så det er veldig fint å bli kjent i 2 uker nå, før vi drar på hver vår utveksling i 3 måneder!

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
Ingrid Føsker

Ingrid Føsker

19, Nord-Odal

Hei, her kan du følge med på mitt år som deltaker i utvekslingsprogrammet "Communication for change" (CFC), som i hovedsak vil bestå av min reise til og i Sør-Afrika!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits